Cynofobi - fobi for hunder

Synes du det er ekkelt med hunder? Individ med den psykiske lidelsen cynofobi har en brutal og langtekkelig fobi og angst for hunder, eller hunder med rabies. Utgangspunktet til fobien for hunder er vanligvis vanskelig å kaste lys over, men ofte er årsaken alvorlige begivenheter fra barndommen eller voksen alder. Frykten for hunder kan behandles av psykolog vha. terapi og medikamenter. Cynofobi kan også kalles hundeskrekk (hundefrykt).

Jeg er livredd hunder. Til det nivå at jeg ikke tørr gå i parker eller skogsturer, der folk vanligvis slipper hundene sine løs. Er glad i naturen så dette er et virkelig problem for meg :( —Linn

Jeg er utrolig glad i hunder, spesielt de store. Men for noen mnd siden ble jeg bitt av en liten blandingshund. Jeg var uvitende at den føltes litt truet av meg da jeg overså hunden bjeffet mot meg. Helt plutselig ble jeg bitt av den. Den har hatt en dårlig fortid og min venninne jobber med hans tillit. Fremdeles i dag er jeg veldig nervøs når jeg skulle hilse en liten hund etter det jeg har opplevd. Hvordan kan jeg kvitte meg med sån følelse jeg har i kroppen min når jeg er nær en liten hund. Nervøs, og hendene mine skjelver hver gang jeg ser en liten hund. sånt ting vil jeg bare kvitte meg med. —Annie

Jeg har flere venner som har vert livredde hunder og etter møte med min hund har redselen blitt merkbart mindre. en av dem har blit bitt da han var liten, redselen hans har jeg aldri sett maken til.jeg har en hund av staffordhire bullterier, som for folk flest er farlige pga utseende og rykter. denne rasen er en av de mest menneskeglade rasene. hunden min er veldig rolig type og ikke stresset. jeg forklarte min venn hva hunden vil gjøre med han. altså komme bort til han med logrende hale som betyr at hunden er glad, han vil lukte han for det er slik hunder vet hvem du er og kanskje slikke for det betyr vennskap, og etter det går han vekk om du ikke gir han oppmerksomhet. det gjelder å stole på hva hundeier sier og stole på hunden. men det viktigste er å forstå hunden og hvordan hundene er og hva de vil og mener. uviten er noe av problemet for at folk er redd hunder, fordi de ikke forstår dem. hunder angriper ikke uten videre, kommer dem bort er det for å snuse deg å gå. hundens øyner er nesa. møt hundene og snakk med eierne fortell du er redd men vil prøve å hilse på hunden, å flykte i panikk vil gjøre det verre og du vil kanskje skremme hunden og det er da hunder går i selforsvar og kan angripe. du vil overvinne frykta ved å møte hunden. hunden merker om du er redd og stressa og vil gi deg dempende signaler for at du skal bli rolig, dette merker dem ved kroppspråket ditt, kankje de tror din kroppspråk er truende og vil gå i forsvar, derfor bør man vøre rolig og sikker før man går bort til en hund.håper dette er til hjelp —Hundevenn

Hvis dette er for langt for konsentrasjonsevnen din kan jeg like gjerne oppsummere resten av innlegget mitt her;Bitt av hund som 3-4-åring. Var ikke redd med èn gang. Lite til ingen hunder der jeg vokste opp, men masse katter. Frykten kom sigende. Onkel fikk seg hund da jeg var 5-6. Livredd for den, selv om den var rolig. Angstanfall i bursdagsselskap i 7. klasse. Flaut, men ble ikke mobba for det. Onkel flyttet, blandete følelser.Onkel nr. 2 fikk seg en dachs. Fikk hjelp av dem til å vite hvordan jeg skulle oppføre meg. Fortsatt redd.16 år, begynnte å se på hunder som OK ettersom jeg bare hadde hatt ett negativt møte med hund. Fortsatt redd.18-19, begynte å være mindre og mindre redd for hunder.20 år gammel, bruttern fikk seg en Rottweilervalp, og jeg var helt OK med det.21 år gammel, ikke spesielt redd med hunder lenger. Har lært dem kroppsspråket bedre å kjenne, men blir fortsatt redd hvis de gjør noe uventet.Dersom du har lyst til å lese om mine 21 års livserfaringer med hunder, så er det bare å fortsette.Jeg ble bitt av en hund da jeg var 3-4 år gammel. Dette er det tidligste minnet jeg har av hunder, og kan godt være at det var mitt første møte med en hund også. Bikkja var en liten hvit dott, kan ha vært en puddel eller en annen rase med krøllete, hvit pels pels.Hendelsen skjedde ved det nærmeste kjøpesenteret en dag farmor passet på meg. Om vi var på vei inn eller ut av senteret husker jeg ikke, men jeg så i alle fall bikkja stod i bånd festet i et eller annet ved veggen utenfor inngangen. Jeg gikk bort til den for å klappe, men var for ung til å tolke tegnene. Jeg husker ikke om bikkja logret med halen, men bjeffe, det gjorde den. Jeg tror den beit så fort jeg kom bort, jeg tror det hele skjedde veldig fort. Jeg husker ikke hva som hendte resten av dagen, men jeg husker at farmor kom bort og trøstet meg. Vet heller ikke om det var noen andre som så det. Det hadde nok blitt litt av en youtube-video dersom det hendte i dag, lol.Området jeg vokste opp i hadde så og si ingen hunder på den tiden, men katter var det nok av. Jeg ble mer eksponert for disse og naturlig nok begynte jeg å foretrekke dem. Det at katten den hyggelige gamle dama vi hadde til nabo fikk et kull med kattunger da jeg var 6 år hjalp nok på favoriseringen. Jeg vet ikke når selve fobien satte seg, jeg tror den kom krypende, ettersom ingen venner av familien, eller noen familiemedlemmer hadde hund så ble jeg jo ikke eksponert for noen hunder slik at jeg kunne få gode erfaringer med dem. Jeg merket etterhvert at et hvert møte med hunder minnet meg om, da på den tiden, mitt eneste møte med en hund. Som ikke var særlig positiv.Jeg merket jo at jeg unngikk å møte hunder, at jeg fryktet dem, var redd dem - men selve oppdagelsen om at det var en fobi jeg hadde fått innså jeg ikke før jeg var rundt 9-11.Onkelen min skaffet seg en hund da jeg var 7, og jeg gruet meg til hvert besøk hos dem pga bikkja deres. Den var rolig som bare pokker, men jeg kunne jo ikke hundenes kroppsspråk på den tiden, så alt den gjorde skremte meg. Jeg holdt alltid øyekontakt med den når jeg skulle passere den, noe jeg fort lærte at jeg skulle frastå å gjøre.Jeg har i grunnen vært heldig som bare har hatt ett angstanfall relatert til hunder. Det var rundt 7. klasse, i bursdagsfesten til en god klassekamerat som året før ellernoe hadde anskaffet seg bikkje, en husky-lignende sak, bare mye mindre, og sort. Jeg satt i stua med noen av de andre gjestene, resten spilte fotball ute, vi som satt inne var ikke fotballinteresserte. Ingen i familien deres hadde kustus på bikkja deres, og de slet med å få den til å lystre. Bikkja var ikke aggressiv, men å bjeffe, det likte den. Så mens vi satt der, kom bikkja inn i stua og satte i å gneldre. Ikke direkte mot meg, men den stod nærme nok til at jeg kunne ta på den. Jeg lente hodet ned mellom knærne, holdt meg for ørene og begynte å gispe etter luft samtidig som noen tårer begynte åtrille, uten at jeg gråt. Flaut? Ja. Kunne jeg noe for det? Nei. Heldigvis ble jeg ikke mobbet for det på skolen. Var i grunnen heldig med ¨å ha et så bra klassemiljø på barneskolen.Onkelen min med bikkja flyttet til andre siden av landet ikke lenge etter, noe som jeg hadde blandete følelser om, så klart. Glad for at bikkja deres dro, men leit at et familiemedlem forsvinner for kontakt.Noen år senere fikk en annen onkel av meg en hund, ei lita dachs som elsket å bjeffe. Jeg hadde så smått begynt å få kontroll på hundefobien min da siden jeg møtte på flere hunder igjennom årene da, men den hadde fortsatt et godt grep om meg og min egen kroppskontroll. Heldigvis var han og familien hans forståelsesfull og hjalp meg med å fortelle meg hvordan jeg burde oppføre meg rundt bikkja. Men jeg sluttet å møte bikkja og resten av deres familie da onkelen min og kona hans skilte seg.Da var jeg rundt 16 år, og det stod stille på fronten over hvor ofte jeg møtte på hunder. Det har faktisk bare vært denne ene kameraten min nevnt tidligere som har hatt hund mens jeg vokste opp, og jeg vegret meg for å besøke huset hans pga bikkja deres. Etterhvert merket jeg at det gikk lettere å møte hunder, ettersom jeg innså at jeg bare hadde hatt ett negativt møte med hunder. Jeg begynte å se på dem som OK samtidig som jeg fortsatt var litt redd for dem. Da jeg var rundt 18-19 innså jeg at jeg ble mindre og mindre redd for hunder. Jeg begynte å innse at det egentlig var en bagatell og begynte å se på det slik. Det hjalp, selv om når hunder gjorde noe uventet så grep frykten i meg.Da var 20 fikk storebroren min seg en hund, en liten Rottweilervalp. Jeg syntes jo han var skjønn og helt harmløs. Det at broren min studerer for å bli hundeinstruktør har hjulpet enormt det siste året. Han har foreløbig full kontroll over bikkja, men ettersom Rottweileren nå er ett år gammal kommer den til å forandre seg litt, og føler meg litt usikker på det. Men per dags dato føler jeg meg i alle fall helt rolig rundt hunder. Blir jo så klart usikker når jeg møter nye hunder, men etter tipsene jeg har fått fra broren min har jeg klart meg bra.Håper noen fikk et interessant innblikk i èn persons livserfaring med hundefobi. Jeg ser jo selv at min hundefobi ikke har vært den sterkeste, men dog, jeg har hatt det. Er det noe jeg har irritert meg over, så er det det at ingen har lært meg hunders kroppsspråk, og hvordan man skal oppføre seg rundt hunder. Av onkelen min som fikk seg dachs ble jeg bare bedt om å oppføre meg rolig og ikke gjøre noen brå bevegelser, men det holder jo ikke i det lange løpet. Hvordan skal jeg reagere når en hund løper mot meg? Hvordan skal jeg reagere hvis en hund stirrer på meg? Èn ting er jo hvordan jeg selv oppfører meg, men jeg skulle gjerne vite å lese hunden også.Så det er mitt siste tips til dere som kjenner noen med hundefobi som vil kvitte seg med den. Lær dem hunden å kjenne, og eksponer dem rolig for en hund. Lær dem hvordan de skal oppføre seg i ulike situasjoner med hund, men lær dem også kroppsspråket til bikkja. —Øyvind

Anbefalte treningsprogram og kostholdsprogram

• Fleksibilitet og tøyelighet (anbefalt)
• Treningsprogram for styrke (beste treningsprogram)
• Kostholdsprogram for vekttap og fitness (anbefalt)